lysning av gru og håpløshet. Han vilde forsøke den siste chance og regnet som så: Det er dr. Ebner som har tatt den myrdedes bagasje på stasjonen. Hvis nogen av de kompromitterende papirer ennu var i behold, måtte de befinne sig hos ham. Og han benyttet anledningen, da de andre var optatt av efterspillet på Grand til å bryte sig inn i villaen. Her fant han intet uten brent papir i peisen. Dr. Ebner hadde tilintetgjort det hele.
Jeg var forberedt på dette innbrudd, sier Kjeldsen. Da jeg var klar over, hvilken rolle W. W. spilte i saken, trakk all sannsynlighet henimot et forsøk av W. W. på å tilvende sig de kompromitterende papirer eller på annen måte attakere dr. Ebner for eksempel ved Fritzi’s mulige viden. Men jeg hadde regnet med at dr. Ebner skulde være i sitt hjem da forsøket blev gjort. Istedenfor telefonvarselet fra Ebner kom opringningen fra W. W. Det var egentlig en storstilet avskjedshilsen denne telefonopringning, helt i stil med W. W.s drillaktige komediantvesen. Han vilde gå med en fin gestus ut av spillet, et siste narreoptrin med politiet, og samtidig arrangerer han møtet mellem morderen og den som skal ta ham, værsågod, ferdig! papirene er brent, han efterlater sig bankerotten, setter sig i sin bil og kjører bort.
Og nu får endelig statsadvokaten svar på det spørsmål, som han fant så avgjørende:
Da ekspertene kom med meldingen om, at «innbruddstyven»s fingeravtrykk var funnet på skrivebordet hos dr. Ebner og at de var identiske med
