efter å ha sørget for, at alle de mistenkte er til stede innenfor. Det er jo ikke nogen ny måte. Den forekommer allerede i renessansen, således som Pier Fiorentino forteller i sine kriminalnoveller. Det er et eksperiment like så gammelt som kriminalogien selv, det er simpelthen konfrontasjon med liket på en annen måte enn den sedvanlige. Liket stablet levende op, en metode som tiltaler W. W.s orientering mot det burleske og fantasifulle. W. W. vet at morderen uvilkårlig vil reagere sterkest. Det blev dr. Ebner.
Viviana var så bortflytt i selvhypnose, at hun ikke opfattet noget annet av scenen enn at det var et menneske med et dødsstivnet ansikt, som forsøkte å gå inn gjennem glassruten. Da hun senere på kvelden danset den vanvittige «Brummel» med W. W. har hun sett trekk fra det dødsstive ansikt trenge frem i William Whistlers åsyn. Liselotte var bare skremt, skremt som et barn i mørke, hun trodde på spøkelset, mennesker fra Liselottes verden tror alltid på spøkelser og spåkoner. Hammel hadde straks sett likheten med skikkelsen på verandaen og fotografiet av den døde og hans første reaksjon var naturligvis å rope: Kjeldsen! Kjeldsen! Både Krefting og Axel Axelson blev grepet av det høist fornuftige initiativ — å forsøke på å få fatt i mannen. Udvej så ut som om han var fornærmet over en dårlig spøk. Men Ebner bar den store fortvilelses merke på sitt ansikt og da hans øine søkte mine (sier Kjeldsen) så jeg den sikre viden i hans blikk om at alt var tapt.
W. W. var også blitt overbevist. Han hadde tydelig sett morderen tre frem i billedet i en indre
