— Nei. Det er Whistler. Hun kom med
tysklandsflyveren. Og W. W. hadde avtalt møte med
henne i restauranten. Derfor . . .
Kjeldsen stanset på Ekertorvet og gav et signal.
— Jeg tar allikevel bilen her, sa han, men ennu et ord: Når De kommer til mig imorgen klokken tolv, da er alt klart mellem Dem og Whistler?
— Da er alt klart.
— Og mener De at Udvej er reddet?
— Ja, jeg mener det.
Hammel så forskende på politimannen og spurte så:
— Mener ikke De det samme?
— Kanskje. Kostet det mange penger?
— Er tredve tusen mange penger?
— Ja, i våre dager er det adskillig, svarte Kjeldsen, tok farvel og kjørte bort i bilen.
Og nu satt han igjen ved sitt arbeidsbord med den grønne lampeskjerm. Han tok sin blyant, tegnet cirkler og figurer på trekkpapiret som sedvanlig når han tenkte — og så grep han sig i at han uvilkårlig satt og skrev tre ord på trekkpapiret, de samme tre ord som var hans avskjedsord til dr. Ebner: Jeg har ham . . .
Og hadde han ham virkelig?
Ennu for nogen timer siden hadde det hele vært forvirret og uten plan. Mordets tilsynelatende meningsløshet var den første store vanskelighet. For å forklare den, måtte man først søke å forstå, hvorfor det tydeligvis hadde vært så viktig at alle gjenkjennelsesmerker blev fjernet fra den drepte. Forstod man det ene, forstod man også det annet.
