ikke alene om en rasende sigøinerske, men der var noget av cirkusfurien over henne. Og så det herlig ekte berlinersprog, som tydelig gav typen: Individet fra Alexanderplatz og omegn, som på en måte behersker det muntre offentlige liv i Berlin. I dette demoniske utbrudd kom alt til sin rett, det utrolig robuste, den sjofleste råhet, det mest storstilede forsøk på fornemhet, en slags humør også blandet i det hele, en rå likefremhet, som gav plass for de naturligste og forferdeligste ord, og fremforalt en rørende venindekjærlighet, skammens heroiske opofrelse, som kan være religion blandt visse mennesker, — det hele var farveprektig og strålende i kameleonaktig skiften.
Whistler gikk nølende ned fra stolen og han så på furien som på et naturunder, men der var noget søkt overdrevent i hans forundring, som fremdeles plaserte ham som komediant. Han tok Fritzi omkring skinnmantelen, bukket stivt for selskapet og sa:
— Jeg anbefaler mig.
Så gikk han med Fritzi.
Men i døren vendte Fritzi sig om — ti hun var egentlig fra samme strøk som Liselotte og det bød hennes natur imot å forlate feltet uten en gjenhilsen — og derfor la hun hodet på skakke og smilte hånlig og giftig, slik som den slags mennesker kan det så utmerket og sa to ganger:
Lotte! Lotte!
Dermed skulde den annen være satt på plass.
Liselotte beroliget sig nu med nogen forsinkede, halvt utydelige skjelsord, sendt efter aeroplandamen
