hun skjøv ham til side, formelig feide ham vekk. Der var stor stil over hennes vrede, rovdyraktig i sin hensynsløse pågåenhet.
Whistler vilde også forsøke å stanse henne. Han steg op på en stol for å kunde avbryte henne og påkalle den offentlige opmerksomhet. Imens sørget Hammel for at dørene til kabinettet forblev lukket. Utenfra salen lød fremdeles dansemusikk, men det var ikke lenger «Brummel».
Whistler lot til å ta det hele som en komedie, en avveksling. Han talte fra en tribune:
— Madame! ropte han til Liselotte, idet han presenterte mot Fritzi, madame, må jeg forestille Dem —
Men dette gav optrinet et helt nytt sving. Nu gjaldt det ikke lenger Kjeldsen eller Hammel eller den døde. Nu gjaldt det plutselig den nye kvinne. Fritzi.
Til selskapets forbauselse viste det sig, at nogen presentasjon slett ikke var nødvendig. Liselotte og Fritzi kjente hverandre.
Liselotte tiltalte henne med du. Hvad hun skulde her å gjøre? Om der ikke fantes fornøielser lenger på Kurfürstendam. Om man hadde stengt spillebulene i Französiche Strasse? Om der var blitt baisse i utenlandske generaldirektører? . . . Fritzi svarte slett ikke, men hun hadde reist sig op og stod og stirret på den annen, behersket og avventende, med hendene i flyverjakken og cigaretten dinglende i munnen.
Under andre omstendigheter vilde Kjeldsen ha nytt dette optrin, for det gav et sjeldent inntrykk av et robust temperament. Liselotte minnet ham
