— Det er Fritzi, sa Whistler på tysk, han sa bare
fornavnet. Min gode veninde fra Berlin, tilføide han.
Fritzi virket ganske sympatisk, endog beskjedent tilbakeholdende, men det kom kanskje av at det urolige optrin desorienterte henne. Hun tilhørte tydelig den moderne halvverden i Berlin, som svermer for all slags teknikk, bensindemimonden, som kjører med halvannethundre kilometers fart gjennem avenyene. Over sin engelske reisedrakt hadde hun en flyvermantel av lær og på hodet en flyverhette med klappører, og ulveskinns hansker stakk i hennes belte, hun kunde smile med cigarett i munnen og nikket allerede kameratslig til Kjeldsen, nei, hvor var hun chic og moderne, umåtelig lettere enn luften, hun kom like fra postmaskinen.
Hun rakte Kjeldsen en liten medisinflaske.
— Gi henne nogen dråper av dette i vann, sa hun, det vil hjelpe. Jeg har det alltid med mig i flyvemaskinen.
Kjeldsen gav flasken til doktoren, som bare så på den hoderystende og satte den vekk.
Garderobetjeneren kom inn med Whistlers yttertøi og han tok det på sig inne i kabinettet. Samtidig gjorde han op regningen. Men det skjedde meget nonchalant. Han lot regningen ligge ubesett på bordet og halte seddel efter seddel ut av sin frakkelomme. Han slapp pengesedlene ned på bordet fra sine hansker, likesom om han slapp fra sig noget uhyre skiddenferdig.
Så kom Liselotte inn i kabinettet. Hun hadde endelig forstått at det var noget iveien med
