var ikke noget svømmende alkoholblikk, men stikkende og iakttagende.
For første gang falt det Kjeldsen inn at der kanskje lå en skjult hypnotisk makt i dette blikk.
William Whistler pekte med sin hanskefinger på sitt bryst. Det var en gestus uten ord som tydelig spurte: Er det mig De vil noget?
— Det er jo Deres dame som er blitt attakert av dansens anstrengelser, sa Kjeldsen, så jeg synes De burde anvende en annen tone. Det er ikke nødvendig å trekke spøken fra dansegulvet her inn akkurat nu.
— Viviana? spurte Whistler stupid og med halvåpen munn, det var likesom han først nu blev opmerksom på hennes navn. Å, Viviana, la han til, det er ikke så farlig. Det er hennes sedvanlige dosis. Men kanskje var den sterkere iaften enn ellers.
Whistler kunde ikke undgå å legge merke til Kjeldsens uvilje. Han fortsatte derfor i en høfligere tone:
— Det er hotellets feil, beste herr Kjeldsen. Samtidig med å innføre Brummel burde hotellet ha innført en nett liten røde kors-stasjon i et av sidekabinettene. I London har man nu sanitetsvakt i de store danseklubber. De moderne dansers utvikling har gjort det nødvendig. De må da også innrømme, at det er noget krigersk over de siste danseformer. Krigsdans, ikke sant? Og opbruddet til en «Brummel» er ikke ulikt en mobilisering i det mindre. Tillat mig iøvrig . . .
Whistler presenterte en dame, hvis nærvær i kabinettet Kjeldsen hadde lagt merke til. Han kjente henne ikke, men han forstod hvem det var.
