— Han er på laboratoriet i øieblikket. Jeg skal
varsle ham.
— Og så den store bilen.
— Godt.
Da han kom tilbake til bordet så han, at dr. Ebner allerede hadde tømt sin første whisky og var iferd med å blande en ny. Kjeldsen vilde nødig gjenopta det gamle samtaleemne og han spurte derfor:
— Denne dansen, som alle taler om, «Brummel», hvad er det for noget merkelig med den?
— Det er det nyeste vanvidd.
— Danser De det?
— Ja, det er jeg nødt til. Vet De ikke, at jeg er en såkalt mann som lever med. Ikveld har jeg ingen å danse med.
Dr. Ebner drakk igjen et langt drag av glasset.
— «Brummel», sa han, er en slags Charleston, blott ennu mere vanvittig. Den kan også danses med mat i munnen. Forsåvidt passer den godt for en førsteklasses restaurasjon. «Brummel», som er opkalt efter den mest excentriske engelske motelaps, søker å tolke i musikk negrenes urinstinkter. Til denne musikk føier sig negerkrålens fineste plastikk, som i de ubeskriveligste vridninger gir et sjelfullt uttrykk for selve det svarte Afrikaindres degenerasjon, selve perversiteten. Nå, det ser man jo også ved andre moderne danser. Men ved den deilige «Brummel» er pointet det, at også negerhylet, det ville skrik fra urskogens indre kommer til sin rett. Når saksofonekstasen er på sitt høidepunkt, setter musikerne selv i med
