forbryteren alltid, før eller senere, vender tilbake til gjerningsstedet. Det er den gale morderen som er kommet tilbake. Grip ham, herr polis!
Kjeldsen svarte vennlig:
— De tar feil. Det er jo ikke morderen som har vært her. Det er den drepte.
— Usch, for en jevla smørja, bemerket fruen vredt og vendte sig i sin forvirring atter trøstende mot Viviana: Stakkels barn, hvordan har du det?
— Fru Viviana har det tydeligvis best av alle, sa Kjeldsen, hun var ikke det minste forskrekket over visjonen.
— Nei, svarte Viviana forundret, det var jo bare en mann som gikk feil. Men hvorfor er han ikke senere kommet tilbake kjøkkenveien.
Kjeldsen tenkte: Viviana kjente ham ikke.
Høit sa han:
— Men De, fru dr. Ebner, De kjente ham.
— Jeg har sett ham på klinikken.
— Hvorfor skrek De, da De så ham? Fordi De kjente den døde igjen!
Liselotte vendte sig mot sin mann, doktoren, som om hun vilde anrope ham om beskyttelse og dr. Ebner bemerket litt irritert.
— Herr Kjeldsen synes med vold og makt å vilde ha min kone til å tro, at døde kan gå igjen.
— De innrømmer selv, doktor, at det var en besynderlig likhet.
— Høist besynderlig likhet, ja.
Doktoren syntes ivrig efter å støtte sin frue og forsøkte en forklaring:
