KAPITEL XXVII
KLOKKEN 12
Fru dr. Ebner, som i de første øieblikk, da skikkelsen viste sig mot ruten, hadde skreket op som verst og vist den ytterste forskrekkelse, — hun hadde nu fått tid til å betenke sig og hadde allerede en teori ferdig.
— En galning, sa hun. Men nu kan vel den dumme polisen her få mysteriet løst. Spør på galehusene i nærheten. Der må vel finnes galehus her som i alle civileserade land. Nogen må være rømt. Hvis dødsfallet ikke kan forklares med selvmord, så må det være et sinnssykedrama. Det er jo noget så typisk sinnssykt over alt detta, detta uforklarliga, detta odefinierbara . . . Si mig ellers en grunn for dette mord . . . Nei, den figuren på rutan, det er morderen som vi har havt besøk av ikveld.
Kjeldsen hadde smilende hørt på den oprørte dames utlegninger om polisens dumhet, nu spurte han:
— Hvorfor skulde det nettop være morderen vi har sett?
Liselotte fór heftig ut: Forstår Ni da inte, at menneskelige instinkter også hos galninger bevarer sin effekt? Og vet Ni
inte at et av forbrytelsens urinstinkter bevirker at