nogen disharmoni eller uenighet, de rådslo. Ved nærmeste holdeplass tok de hver sin sporvogn, Udvej mot Bygdø og Viviana inn til byen.
Detektiven telefonerte fra en nærliggende kiosk til politikammeret, og efter å ha vekslet nogen ord med Kjeldsen, vendte han tilbake til huset i Fredrik Stangs gate og ringte på hos William Whistler. Mannen med det engelskklingende navn lukket ham selv inn.
Uten å spørre om hans ærend, som om han hadde ventet hans ankomst, førte han ham inn i sin salong. Detektiven forstod at han var kommet i en velhavende manns bolig. Den temmelig store stue var møblert med en ganske særpreget smak. Alle møblene var forferdelig store og tunge, veldige gamle skap stod langs vegene, midt på gulvet et uhyre bord med en massiv plate utskåret i et eneste stykke, høiryggede amerikanske lenestoler som gynget på brede meier, om det så var bokreolen, så inneholdt den nogen kjempemessige folianter, som sannsynligvis var satt der bare for å være i stil med det øvrige utstyr.
Men en underlig motsetning til alt dette massive, storstilede og ruvende, var eieren selv, en vever liten skikkelse, adskillig under middels høide, men late, litt affekterte bevegelser. Han var meget elegant, London style, og det gjorde inntrykk på den enkle politimann at William Whistler bar armbånd, foruten andre smykker, en tynn gullkjede med briljanter i låsen. Han kunde gjelde som en gigolo fra et av de mondéne européiske dansebad, men der var noget visst selvsikkert og gentlemanlike over hans optreden som usannsynliggjorde noget slikt.
