Omsider syntes Viviana å ha fattet en beslutning,
som hun meddelte Udvej, og denne lot til å samtykke
umåtelig ivrig, kanskje for å få slutt på hele
optrinet.
Viviana bad garderobebetjenten telefonere efter en drosje. Og derpå tok hun Udvej under armen og gikk. Hun hilste til sitt selskap på den forsert lystige måte, som hun mente skulde bety sorgløshet. Hun vinket med hånden, således som lystige sjøgaster pleier å signalere til hinannen og ropte: På gjensyn! Her går jeg med min mann!
Dette skulde formentlig være en vits på det evige gjentatte motiv om fraskilte og påny forenede. Men vitsen gjorde ikke spor inntrykk. Den var blitt for gammeldags, og kanskje kunde trekløveret Ebner-Viviana-Liselotte gjelde som en kombinasjon på det samme motiv. Det var vel ingen som tvilte på, at Viviana var meget intim med dr. Ebner. Isåfall var det selskap som således skiltes ved den store restaurant et typisk eksempel på byens ofte litt innviklede ekteskapelige liv, — således som dette gjerne demonstreres på de mondéne bodegaer.
Da Kjeldsen kom op på opdagelsesavdelingen, var den unge «kelneren» der allerede, men naturligvis i sin daglige klædesdrakt. Det som nu interesserte Kjeldsen å få vite var, hvad advokat Udvej og Viviana hadde talt så ivrig sammen om.
Det var ikke lykkes for detektiven å få rede på gangen i deres samtale. Det hadde vært for vanskelig å lytte. De hadde hvisket sammen hele tiden og Viviana hadde vist megen nervøsitet.
