av den ytterste nødvendighet, jeg kjenner dr. Wrangel, han kaster aldri bort tiden.
I hotellets spisesal holdt Paolo en avskjedsfest for sin norske venn, konsul Andvig. Det var også en tredje herre til stede, den kjente Göteborgsadvokat Alexis Boman, som nå var trådt til som Paolos juridiske rådgiver.
Utover eftermiddagen klarnet været. Alt tegnet til at dagen skulde ende som en almindelig fredelig sommerdag, uten hendelser.
Men så utpå kvelden blev det innlevert et brev til Grand hotell.
En gul konvolutt. Adressen var skrevet så kluntet og klosset at den var vanskelig å lese. Det stod:
Til Madame Theresa Cathfield.
Haster.
Den enarmede dukker op.
Dette brevet innledet en serie begivenheter, som helt fra første stund foruroliget Gøsta Ericson og fikk ham til å ønske at dr. Wrangel hadde vært i nærheten. Da Gøsta Ericson kom til Grand hotell ved ni-tiden for å spise aftens, fikk han et blikk fra portieren, som varslet ham om at det var nyheter i landskapet. Skuespilleren svarte med et tegn og gikk inn i spisesalen. Han kjente en viss uro. Hovmesteren konstaterte at den store kunstner ikke gjorde sine bestillinger med den vanlige eftertenksomme omhyggelighet. Den egentlige supétid var ennå ikke inne og det var ikke andre gjester i matsalen.
Såsnart han var ferdig med sine ordrer og hovmesteren hadde fjernet sig, viste portieren sig ved
