– Det hadde jeg ikke ventet, sa han.
– Det kom også fullstendig overraskende på mig, sa Stephanson, men da jeg hørte det, blev jeg overbevist om at det måtte være et nytt ledd som føiet sig til den teorien De hadde dannet Dem.
– Vel, De får vise mig veien.
Det var ikke langt å gå, hotellet lå nede i en av smågatene ved havnen. Under hele turen var Wrangel taus.
Det viste sig at hotell «Tripolis» holdt til i en treetasjes murbygning, en av disse utrivelige leiekasernene fra åttiårene, som i mørke og regnvær svetter ut et klamt pust av fattigdom og uhygge. Dr. Wrangel gikk over på den andre siden av gaten for å få bedre overblikk.
Det var et hjørnehus. På denne siden var det bare én inngang. Porten var i den andre gaten, forklarte Stephanson. Det første som falt i øinene, var et stort skilt over inngangsdøren, et påfallende prangende skilt som fylte mellemrummet mellem første og annen etasjes vinduer. HOTEL TRIPOLIS stod det. Tross mørket kunde doktoren se at bokstavene til å begynne med hadde vært forgylte, litt av forgyllingen hang ennå igjen hist og her.
– Efter skiltet å dømme skulde en tro at hotellet minst rådde over hele huset, sa Wrangel. Stephanson smilte.
– Å nei, svarte han, det er et ganske enkelt hotell, det har bare syv eller åtte værelser, alt det andre er beboelsesleiligheter. I første etasje er det butikk, som De ser. Hotellet er et sånt lite krypinn som ellers bare annonserer sig med en seddel i vinduet. «Losji for reisende». Det veldige skiltet virker fullstendig burlesk, det er den forrige eieren som har satt det op. Skiltet har også utfordret
