som skulde komme tilbake klokken ni. Det var blitt kjøligere. Wrangel så op mot bygningen. Der var den dødes mørke vinduer, det flimret et svakt lys fra fru Theresas værelse. Doktoren husket hvad som blev fortalt om familien Cathfields siste døgn på hotellet: Skrikene om natten. For hans bevissthet steg Cathfield frem fra det døde som en skygge, stor og truende. Hvad var det for lidenskaper som hadde drevet ham? Som i årevis hadde gjort ham taus og farlig. Doktoren kom til å tenke på vulkanen som hviler, men aldri er i ro.
Stephanson kom bort til ham.
– Jeg har vært på hotell «Tripolis» sa han. Jeg forstår Dem ikke, De forbauser mig stadig. De må ha et annet blikk enn vi andre dødelige. Men de kan jo umulig ha visst noen ting. Det må være intuisjon. Det var naturligvis en forbindelse mellem dette hotellnavnet og den avdøde fra Tripolis, skjønt det kunde være ganske tilfeldig. Men nå er det kommet noe annet til.
– Har David Berglund bodd på hotellet? spurte doktoren utålmodig
– Ja, han har bodd der. Men De aner ikke hvad det er for et hotell!
– Hvad er det så for noe merkelig De har opdaget?
– Kvelden før sin død tilbragte signor Cathfield på hotell «Tripolis».
Grand Hotell Elendigheten.
Denne meddelelsen gjorde virkelig inntrykk på dr. Wrangel. Han stanset op og så på kriminalbetjenten.
| 61 |
