for dagen en viss elskverdighet. Men jeg kan allikevel ikke tro på de spillende brune øinene.
Det var umulig for ham å avgjøre om disse oplysningene interesserte fru Theresa eller ikke. Når det kommer til stykket, tenkte han, så tilhører også hun denne besynderlige utilnærmelige rasen, disse nøkternt overveiende, betegnende mennesker, - mestere i forstillelseskunst: Menneskene fra kardinal Mazzarins øy. Fru Theresa spurte bare–
– Men Paolo var høflig som sedvanlig, ikke sant?
– Fullkommen høflig. Høfligheten ser ut til å være en del av hans natur.
– Nei, svarte hun, men en del av hans form. Hvis De vil ha et glimt av Paolos sanne natur, så skal De prøve å bringe ham ut av likevekt.
– Jeg skal forsøke det ved leilighet.
– Det er vanskelig, innskjøt hun stillferdig.
I hotellet var det stor travelhet. Det var kommet reisende med kystbåten og med jernbanen samtidig, og et engelsk turistselskap skulde avsted til Trollhättan. Dr. Wrangel satt og hvilte i en av vestibylens makelige klubbstoler. Han var blitt alene. Fru Theresa var gått op på sitt rum, og Gøsta Ericson hadde sett en venn i vinduet på Palace og var gått over for å veksle noen ord med ham. Wrangel strøk sig med håndflaten over ansiktet. Det var kommet noe trett over ham. Han hadde praktisk talt vært i arbeide et døgn uten ro. Kanskje det var for voldsomt efter sykdommen. Nå følte han en slags behagelig hvile ved å sitte her midt i all denne uroen som ikke vedkom ham. Hovedportieren bøide sig over hans stol.
– Ser De den herren ved vinduet? sa portieren, han som nettop nå folder ut «Times»?
| 57 |
