– Efter såret å dømme, må morderen ha stått
her og skutt fra denne avstand.
– De snakker hele tiden om et mord, De utelukker altså ganske muligheten av selvmord, sa Stephanson.
– Fra denne avstand, mumlet dr. Wrangel åndsfraværende.
Plutselig snudde han sig mot vinduene.
– Det er da også et forbannet lys, sa han.
Han gikk bort og trakk de tykke forhengene for.
Det blev et øieblikk ganske mørkt i rummet, men så tendte doktoren lyset.
– Omtrent slik må det ha sett ut, mumlet han.
Wrangel åpnet døren til badeværelset.
– La oss gå videre, sa han. Stephanson fulgte ham. De gikk gjennem badet og kom inn i fruens soveværelse.
– Som De ser, kan morderen godt ha gått denne veien, bemerket han.
Så åpnet han døren til salongen ved siden av. Ikke noe sted gjorde han nøiaktigere undersøkelser, men det var noe forunderlig granskende og eftertenksomt over ham, likesom han lette efter noen eller noe, han ikke kunde finne.
Plutselig spurte Stephanson:
– Arbeider De fremdeles som fru Theresas venn, dr. Wrangel?
– Ja, naturligvis.
– Da forekommer det mig at Deres sannhetskjærlighet spiller vennen et slemt puss. De har på en meget instruktiv måte forklart mig, hvorledes morderen kan være undsloppet. Det er meget i mulig at det kan ha foregått slik. Men alle omstendigheter tatt i betraktning, så er det efter dette enda mer sannsynlig, at det er fru Theresa selv,
