en underklang av den glidende og melodiøse italienske tone. I sitt utseende var hun en ekte sydlending, øinene hennes var mørke og funklende. Men kanskje var det allikevel en gjenspeiling av det nordiske lynne i dem. De skiftet ikke i hurtige glimt, som ellers er karakteristisk for Sydens barn og som røber deres upålitelige og lidenskapelige temperament. De var likesom fylt av stillhet, mørke som brønner, uutgrunnelige men iakttagende.
Også hennes omgivelser bar preg av en tilværelse under andre himmelstrøk. Overalt var der farveglødende tepper og matter. Over skuldrene hadde hun en av disse rikt broderte, sølvskimrende kapper, som er enhver araberinnes stolthet. Tiltross for den lune aften var det likevel som om hun følte kulde, en og annen gang skalv hun litt under kappens tunge og kalde brodering.
Gøsta Ericson vilde la de to være alene og fru Theresa motsatte sig ikke det.
– Jeg har dessuten et meget viktig arbeide å utrette, sa Gøsta Ericson, idet han tok farvel. Og det angår oss alle tre.
– Nå? spurte hun.
– Jeg foreslår at vi benytter kvelden til et samvær på Sosietetsrestaurantens terrasse. Vi bør feire den begivenhet, at dr. Wrangel, vår første kriminalist, har gjenoptatt sin virksomhet. Jeg går nå for å treffe det nødvendige arrangement. Og jeg avgir herved det løfte, at jeg skal gjøre det så vanskelig som mulig. Er vi enige?
– Hvorfor ikke? sa fru Theresa og så på dr. Wrangel, jeg vil virkelig gjerne.
– Naturligvis, hvorfor ikke? sa han.
Da skuespilleren stod i verandadøren, syntes han at han burde ta avskjed med en spøk.
| 27 |
