nordiske sommerdagen likesom ånder ut i ro, varmen hviler ennå inne i de stille trærne, de skrå solstrålene spiller i vegger og vinduer i et fantastisk farveskimmer, luften er klar og gjennemsiktig, med en anelse av kveldens kjølighet, stemmene langt nede fra havnen kan høres tydelig, som om de var nær ved.
Fru Theresa kom ut på verandaen.
Med en gang dr. Wrangel blev forestilt for henne, blev hun grepet av en merkbar forvirring. En slags forlegen overraskelse. Hun forsøkte å skjule det, men skuespilleren hadde allikevel lagt merke til det.
– Hvis jeg ikke visste bedre, skulde jeg tro dere var kjent, sa han.
– Jeg har sett fruen flere ganger på gaten, svarte dr. Wrangel. Han hadde også lagt merke til at hun stusset.
– Det var bare et flyktig minne som drog forbi mig, forklarte fru Theresa undskyldende, det er jo ofte så, at helt fremmede mennesker kan minne en om andre, som man kjenner godt.
Hun rakte dr. Wrangel hånden og takket fordi han vilde hjelpe henne. Hun la slett ikke noen overstrømmende takknemlighet for dagen, men det var en egen stille hjertelighet i ordene. En besynderlig atmosfære av ro og blidhet svevet omkring henne. Det var umulig å forstå at hun satt her under skyggen av en fryktelig anklage. Hennes selvbeherskelse måtte være ganske usedvanlig. Eller kanskje var hennes ro bare den ekte fatalisme, som betyr at skjebnens tilskikkelser ikke lenger har makt til å overraske.
Hun snakket et feilfritt svensk, slik som hun hadde lært det av sine foreldre, men allikevel med
