Det gikk mig som det vel også har gått Dem
mangen gang, jeg falt i forundring over hvor
klosset forbryterne som regel optrer. Vi fagfolk har jo
anledning til å bedømme det. Forbrytelsens
teknikk er gått slik inn i vår bevissthet at vi uvilkårlig
fryder oss over et fint kup eller ergrer oss over en
tåpelighet, skjønt på grunn av vår stilling som
dydens voktere skulde jo det motsatte være tilfelle.
Altså, jeg satt og ergret mig over hvor dumt hotelltyven hadde optrådt. Jeg kjente Grand hotell i Oslo fra tidligere – og utmalte mig hvordan tyven burde ha optrådt for å undgå å bli opdaget. Men så gjorde jeg vold på mig selv og kastet tankene vekk. Jeg hadde jo foresatt mig å tenke minst mulig på forbrytelser. Min læge hadde også tatt det løfte av mig. Jeg var ganske overarbeidet. Jeg led av nervøs irritasjon og søvnløshet. Forbrytelser og forbrytere og forbryterteknikk svirret i hodet mitt. Jeg trengte absolutt til å komme over i noe helt nytt som kunde fange min interesse.
Derfor hadde jeg besluttet mig til å lære å fly. Jeg visste at det vilde opta mig helt og holdent og tvinge mig bort fra tankene på mine daglige gjøremål. Den 6. juni var jeg altså underveis til København for å gjennemgå et flyvekursus. Nå vet alle at jeg omtrent straks blev utsatt for et uhell. Jeg styrtet ned med flyvelæreren, blev temmelig alvorlig skadet og måtte tilbringe en rekonvalesenstid i Lysekil.
Dermed er jeg vendt tilbake til begivenhetene. Til Cathfield-saken.
Den andre gangen jeg følte at jeg på en mystisk måte hadde forbindelse med saken var da jeg blev presentert for fru Theresa. Jeg visste at jeg måtte ha sett henne før.
