Brevet hadde en meget vennskapelig form.
Kjære Stephanson, begynte det.
I og med dette brev vil saken være endelig opklart.
Det er mitt ønske at De også skal gjøre Gøsta Ericson bekjent med det. Når De har lest det vil De forstå at dette aktstykke er av avgjørende betydning for løsningen av hele den merkelige sak som har beskjeftiget oss.
Mens jeg skriver dette her på mitt hotellværelse, står jeg overfor den mulighet at jeg om noen få timer må realisere en plan jeg har lagt. En uavvendelig skjebne har bestemt min deltagelse i denne sak. Jeg mener at den samme skjebne skal treffe den endelige avgjørelse for mitt vedkommende. At kaptein Farace uventet dukket op, var et selsomt trekk av skjebnen. Jeg har ønsket at den fremdeles skulde benytte sig av ham i sitt hjerteløse spill med oss. Jeg har med vilje inngitt kaptein Farace en uovervinnelig motbydelighet for mig. Jeg har med hensikt fremstillet mig som en skurk av den laveste type. Jeg har videre fremstillet det slik at han må tro at det bare er jeg som står mellem ham og hans lykke. Han har tilbudt mig en duell på like fot. Men jeg har avslått det. Jeg har ikke rett til å sette hans liv på spill. Hvis alt går efter beregning, vil kaptein Farace skyte mig ned i parken i aften klokken 11. Det er min vilje at så skjer. Dette brev vil frikjenne ham overfor en domstol.
Det er jo imidlertid en mulighet for at det ikke kommer så langt. Kaptein Farace kan bli hindret fra å utføre sitt forsett, eller andre ting kan komme i veien. I så fall ber jeg Dem å holde denne episode utenfor saken.
