aftenavisen, så tendte han en sigar og gikk rolig ut av døren.
Stephanson så på klokken. Den var femten minutter på elleve.
I det samme svingte Grandins bil op foran hotellet og Stephanson sprang inn. Det satt også en annen av kriminalavdelingens folk i bilen. Underveis gav Stephanson sine kolleger beskjed om hvad de skulde gjøre. Han var redd for at Farace kunde ha gått inn i parken og støtt sammen med Wrangel, men da bilen nærmet sig teaterbygningen så han at franskmannen gikk frem og tilbake i regnværet.
Det var lett arbeide å foreta arrestasjonen. Uten at franskmannen ante det minste, var de tre menn tett inn på livet av ham, to bak ham og en foran. På et øieblikk var revolveren tatt fra ham. Kaptein Farace var vant til kaldblodig å beregne chansene. Han forstod at all motstand var unyttig. Han sa det også: Lag ikke noe optrin, jeg går med frivillig. Men dere skal få stå til regnskap for dette.
– Det gjelder bare en kort undersøkelse, forklarte Stephanson, kanskje det kan dreie sig om en times tid eller to, så er De fri igjen.
Kapteinen så granskende fra den ene til den annen.
– Dem kjenner jeg, sa han og nikket til Stephanson, men ikke de andre. Og hvor er så han som har satt det hele i scene? Feig som sedvanlig.
Stephanson svarte ikke. Han lot sine to kolleger kjøre med franskmannen.
Selv gikk han inn i parken. I regnværet og mørket var den nesten mennesketom, men ved en av sideveiene dukket det frem en skikkelse.
Det var Wrangel.
