visitt hos en av sine videnskapelige forbindelser. Wrangel ventet tålmodig. Stephanson syntes han var i usedvanlig godt humør og tilskrev det den suksess han hadde hatt i fektningen mot Alexis Boman. Det var virkelig kommet noe innsmigrende og lyst over Wrangel. Det var likesom et stormende uvær var trukket over og hadde gitt plass for en blid og velgjørende ro.
Stephanson var fremfor alt interessert i tilfellet Samuel Kattberget. Han anså det for gitt, at de nå hadde morderen innenfor lås og lukke. Wrangel smilte tvetydig, men uttalte sig ikke nærmere.
– Men det er en gåte for mig, sa Stephanson, hvordan De sånn uten videre kunde opgi navn og adresse på ham. Hadde De visst det lenge?
– I flere dager, svarte Wrangel, men jeg hadde ikke tenkt å la bomben springe så fort. Jeg blev tvunget til det ved advokat Bomans pågående fremferd. Slik som saken lå an, måtte det foretas en arrestasjon og jeg vilde ikke at det skulde bli fru Theresa.
– Men hvad var det egentlig som førte Dem frem til Samuel Kattberget?
– Det var en uhyre enkel kombinasjon, svarte dr. Wrangel. Det var den gamle hotellvertinnen som bragte mig på tanken. Husker De vår første samtale med henne?
– Jeg husker bare at hun var ytterst mistenksom mot Dem og meget optatt av signor Cathfields tidligere besøk.
– Det hele er den enkleste matematikk, sa Wrangel. Jeg var straks klar over at en mann som signor Cathfield måtte ha en særskilt viktig grunn for å besøke det lille skitne hotellet. Da jeg fikk vite navnet på hotellets tidligere eier, hadde jeg
| 195 |
