Dr. Wrangel rakte dem frem uten betenkning.
Da Kattberget hadde sett på dem en stund, gled det likesom et overbærende smil over ansiktet, han brettet dokumentene sammen og leverte dem tilbake.
– Jeg fant dem på den måten, sa han.
– Hvor?
– På gulvet i jernbanestasjonen. Det var ved halv syv-tiden igår aftes.
Advokat Boman trakk på skulderen og slo beklagende ut med hånden. Han hadde et øieblikk følt sin stilling vakle og vilde i det lengste holde sin posisjon.
– Det er jo ikke utelukket at mannen snakker sant, sa han.
Dr. Wrangel hadde imens lest de tre papirene nøiere. Han så igjen op på den arresterte. Samuel Kattberget var blitt påfallende blekere i de siste par minutter.
– De ser ellers ut til å være en fornuftig mann, sa Wrangel, hvordan kan De tenke Dem muligheten av, at en sånn løgn kan passere?
Kattberget svarte ikke.
– Det er umulig, at tilfeldighetene kan være så elskverdige. Her er tre dokumenter som er av den høieste verdi for Dem. Deres navn står nevnt i dem alle tre. Og så vil den milde skjebne at De skal finne dem på jernbanestasjonen. Og det gider De å stå og fortelle oss gamle politifolk?
– Jeg vet ikke hvad det er for slags papirer, svarte Kattberget stedig, jeg har ikke lest dem, jeg leser aldri andre folks papirer.
– Disse dokumentene er stjålet, sa Wrangel, og det er De som har foranlediget tyveriet.
– Hvor er de stjålet?
