Nå åpnet dr. Wrangel lommeboken og tok frem
noen papirer. Men han gav sig god tid.
Det var tre papirer av forskjellig størrelse. To av dem var maskinskrevne.
– Hvorledes er De kommet i besiddelse av disse papirer? spurte Wrangel.
– Det er mine papirer, svarte Kattberget hissig.
– Tror De det? spurte Wrangel og så på ham.
Mannen flyttet sig urolig frem og tilbake. Det var som om han først nå blev opmerksom på de mange mennesker som var samlet i kontoret. Blikket fløi nervøst fra den ene til den andre.
– Det er private papirer, sa han tvert. Ta mulkten og la mig få pengene, så jeg kan komme avsted. Jeg skal med toget.
Dr. Wrangel vinket på advokat Boman. Han bøide sig over papirene. Det gav et sett i ham.
– Jeg vil gjerne vite, sa Wrangel, om disse papirene med rette kan sies å tilhøre denne mann?
– Det er mine papirer, svarte advokaten, det er de dokumentene som manglet i mappen.
Cathfields siste brev.
Hittil hadde alle vært desorientert, hver optatt med sitt. Arrestanten kunde ha fornemmelsen av at man helst så ham av veien så hurtig som mulig. Men nå blev han plutselig gjenstand for alles interesse. Det begynte å rykke og skjelve i den store kroppen. Alle så på ham, kaldt, avventende, ubarmhjertig.
Men plutselig var det som han hadde fått en idé.
– Gi mig de papirene, sa han, jeg kan ikke se på så langt hold.
| 179 |
