Dr. Wrangel bøide sig mot henne.
– Sier De det? spurte han.
– Nei, sa hun, for så kunde De jo reise Dem og svare: Nå er det jeg som har vunnet.
Hevneren.
Det var likesom dr. Wrangel sank sammen i stolen. Han la hånden over øinene og blev sittende urørlig en stund. Fru Theresa så urolig på ham, øinene skinte som i feber; en plutselig støi fra gaten fikk henne til å fare sammen og stirre skremt mot vinduet, som om hun ventet at noen skulde trenge inn i værelset. Så lot hun hånden gli frem under teaterkåpen og listet sig til å se hvad klokken var. Da hun så op igjen, møtte hun dr. Wrangels blikk. Han satt sammenbøid i den dype stolen og fulgte opmerksomt hennes bevegelser. Kanskje han var litt blekere enn ellers, men ikke et trekk i ansiktet røbet noen forundring. Da han endelig snakket, var stemmen fullkommen behersket:
– Det var et forferdelig ord, fru Theresa.
– Tenk efter hvad De selv har sagt til mig for et øieblikk siden. De har på den ubarmhjertigste måte forsøkt å analysere min karakter. Jeg bebreider Dem ikke. Jeg er tvertimot glad for Deres opriktighet. Jeg har villet være ærlig overfor Dem igjen, er De lei for det?
– Tvertimot. Men De later til å tro at jeg har utsatt Dem for et kryssforhør. At det har vært min hensikt å få Dem til å tilstå, for så til slutt å kunne si til Dem: Kjære fru Theresa, det har vært nødvendig for mig å gripe til disse ekstraordinære
