hun spiller komedie, er hun en av jordens største skuespillerinner.
Han kunde forstå at ordene gikk innpå henne; hun blev mørkere i huden, slik rødmer sydlendinger.
– De må ikke tro at De kan smigre mig med dette, sa hun, jeg har ingen forfengelighet mer. Men jeg vil gjerne De skal være helt på det rene med hvorfor jeg må optre som jeg gjør. Får jeg lov å spørre Dem om en ting: Kan den samme tanken falle Dem inn fremdeles, at jeg spiller komedie?
– Den falt mig inn for et øieblikk siden, fru Theresa.
– Og kjente De den samme kuldegysning som den dagen på verandaen i Lysekil?
– Nei, svarte Wrangel.
– Hvorfor ikke?
– Det vil fremgå av det jeg sa for litt siden. Dessuten har jeg lært Dem nærmere å kjenne.
– Og er blitt overbevist om min opriktighet, ikke sant?
Smiler hun, tenkte Wrangel, eller er det bare refleksene fra lampelyset over ansiktet?
– Jeg kommer igjen tilbake til den samtalen i Lysekil, sa han. Selve tilværelsen hadde tapt sitt verd for Dem, ja, jeg hadde inntrykk av at det var fullkommen likegyldig for Dem om De kom i fengsel eller ei.
– Ja, slik var det, mumlet fru Theresa.
– Slik var det, gjentok Wrangel med vekt, men er det slik fremdeles?
Hun rystet på hodet.
– Det er ikke lenger slik, svarte hun alvorlig, livet har skiftet farve.
| 157 |
