– Jeg har regnet med alle muligheter, svarte
Wrangel.
– Husker De, spurte fru Theresa, den første dagen i Lysekil. Dengang Gøsta Ericson forlot oss. Han vendte sig om i døren og sa: Rent artistisk skulde jeg ønske, at De var skyldig, fru Theresa. Det vilde da bli en kamp mellem den klokeste kvinne og den skarpsindigste mann.
Dr. Wrangel betenkte sig en stund før han svarte. Det lå utvilsomt en dobbelt betydning i fru Theresas ord. Han så på henne, nysgjerrig, men kunde ikke slutte noe av hennes vesen; hun hadde den samme innsmigrende fortrolighet i stemmen som før, – kanskje med en tilsetning av uro og engstelse for å såre ham. Først nå la Wrangel merke til at hun hadde lagt en usedvanlig omhu i sitt toalett; det hadde ikke lenger det konvensjonelle sørgepreg, men var muntrere, mer ungdommelig. Wrangel lot blikket gli til side og betraktet sommernatten utenfor gjennem vinduet. Himmelen hang over byen med bleke stjerner i det falmede blå. Han tenkte: Det er umulig å vite om hun i dette øieblikk spiller komedie eller er opriktig.
Han strøk hånden over pannen.
– Jeg husker det godt, sa han, Gøsta forsøker alltid å forme livets hendelser artistisk, uten at han bestandig har noen dypere mening med det. Men vet De at jeg selv har vært inne på den samme tankegang?
– Når?
– Det var også i Lysekil, da jeg gikk fra Dem. Jeg kan ennå få en fornemmelse av den kuldegysningen som for gjennem mig, da jeg blev rammet av denne besynderlige idé: Gud i himmelen, hvis
