Side:Renæssansemennesker.djvu/368

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

indre drift efter at skrive ned alt, han møtte paa sin vei, om fyrster og folkeslag og statsforfatninger. Og likesom hans tanke, saa arbeider hans vilje uten hensyn til vinding, uten opportunisme; han hadde geniets ret her, følte ogsaa geniets pligt. Ogsaa her lider han av hin fanatiske virkelighets-tørst, som er ubekvem og brysom for justmiliøets borgere av Guicciardini’s type — „vano sogno“ (forfængelig drøm) kalder han Machiavellis forslag. Da Luther stod i tidens sandhetsforlatte øde og famlet om sig efter holdepunkt, saa grep han som i vildelse efter sin egen samvittighet: Jeg kan ikke andet, amen! Machiavelli kommer bare i ekstase ved ødet, og er ikke bytte for patologi eller tvangsforestilling: Der er ett middel: staalet, viljens symbol! Da snakker han med aanden i halsen, og hans prosa blir hvitglødende og farlig, Italiens bedste prosa. Og er der saa intet haab, vel, saa smiler han, saa skøier han skuffelsen og leden af sig.

Pessimist! sier nogen. La gaa! Fordi hans maal var uopnaaelig dengang. Fordi han lærer at verden i grunden er den samme fra evighet og til evighet i ondt som i godt. — Pessimismens bedemands-stil kjender han ikke; til forskjel fra den moderne pessimist er han aldrig dekadent, hans pessimisme er ikke borgerlig: han søker tvertimot utladning, hans oprevethet er mandig. Han gaar heller aldrig i kirke med sit negative syn paa livet, med sin vantro til sandhetens magt. — Machiavelli var overhodet ikke sjælesyk. Det var en titan, som ifølge tidernes pinagtighet hadde faat sig anvist smie under jorden. Her