Side:Renæssansemennesker.djvu/335

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

Og det folk, som har faat saadant til eie, kan være tryg; det kan, trods alt, aldrig gaa sig helt vild. Apostrofen virker saa vældig ogsaa paa grund av sin forbindelse bakover, nemlig den utredning, som gik forut, om de forskjellige maater at skape og miste en stat paa, saa uslippelig logisk bygget og saa rolig. Det er ikke Petrarca, som er ute der, det er ingen digter. Men en statsmand, som stod livsdagen lang ved sin smidje-avl. Alle de mørke erfaringer om helvede, som titanen gjorde i sit verksted under jorden, stiger tilveirs i den apostrofe, fordamper som en vældig solsky imot himlen. Hele Italiens frihet! — det er hans uutsigelige salighets drøm. Kan man benævne et aandedrag fra en titans brystkasse pessimisme?

Da saa Machiavelli sender Fr. Vettori de første kapitler av denne bok, hvis make verdens-historien neppe kjender, svarer han at jo, den „tiltaler („piace“) ham overmaade; men naar jeg ikke har alt, vil jeg ikke fælde nogen avgjørende dom“ (brev av 18. jan. 1513). I næste brev har han en letfærdig historie at servere ham; siden findes ikke ett ord mere fra ham om Fyrsten. — Hvad kan man saa vente av én, som var saa eksakt, saa litet av en teoretiker og saa meget av en oportunistisk streber som Fr. Guicciardini? hvis væsen er ikke at søke almenlove i historien, bare notere det enkelte faktum i sin dag bok og gaa videre? Der er næsten noget komisk over den sky og vâre maate, hvorpaa disse to stiller sig i sikkerhet unna vulkanen. Og dog var de to hans samtids største aander, som stod høit over al-

21 — Kinck: Renæssanse-mennesker.
321