Side:Renæssansemennesker.djvu/23

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

I og for sig var det nu vel ogsaa mindre sandsynlig at Machiavelli var blit anvendt som diplomatisk utsending for Firenze til fremmede lande, hvis han overhodet ikke hadde reist før og eiet øvelse i at omgaaes utlændinger.

Endvidere synes jeg det fremgaar av det brev, jeg her foran gjennemgik, og de spørsmaal han der tilslut kommer med, at han, trods sin interesse, indtil da allikevel maa ha holdt sig fjernt fra det politiske liv, da han jo i motsat fald med sit skarpe blik selv maatte hat fuld rede paa Alexander VI’s stemning og situationen i det hele. Der er, med andre ord, skjønt hans ørneklo griper spørsmaalet indenfra og centralt, dog noget av rekruten i det spillende øies undren.

Men selv om saa er, hans almensyn paa historie og paa statskunst hadde alt sat sig paa grundlag av det, han hadde været med til. Man indser nemlig det bare ved at repetere de historiske begivenheter i byen. Som barn hadde han jo oplevet Pazz’ernes sammensvergelse 1478, da adelen med pave Sixtus IV’s samtykke gjorde hint kjendte forsøk paa at styrte huset Medici, hvis overhode Lorenzo Magnifico i de første aar efter forgjængeren Cosimo’s død optraadte utæskende mot den gamle adel og ellers la sig uforsigtig op i alt deres privatliv, dobbelt uforsigtig i en stat som ialfald endnu i navnet var republik. De sammensvorne styrtet sig i domen over de to brødre Medici med sine dolker, — og det avtalte tegn var hostien, det øieblik presten løftet den vigslende i veiret; Giuliano Medici blev stukket ned; men