Side:Renæssansemennesker.djvu/24

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

Lorenzo værget sig, kom unna og ut. Ialfald har Machiavelli oplevet de friske beretninger om den blodige begivenhed... om folkets hevn, om mordernes henrettelse, om likene, som blev hængt ut av Palazzo Vecchio’s vinduer, likesindede til advarsel. Det minde har han nok beholdt. — Sjælen i den begivenhet var svik. Dengang var Niccolò en ti-aars gut.

Og paa grænsen av ungdomsaarene oplevet han videre franskekongen Karl VIII’s vældige hærtog 1494, skridende sydover det motstandsløse Italien, dengang, da Lorenzo Magnifico’s søn og efterfølger Piero Medici i panik iler ham imøte, overgir byen og binder sig, eller rettere Firenze, til at betale 200 000 dukater. Men da han vendte tilbake, hadde Firenze reist sig mot huset Medici; det forjaget ham, og det nye styre sendte nye underhandlere. Den revolt, som atter indførte den gamle republik; men samtidig skyllet frem til ledelsen av Firenze’s styre en fanatisk lægprædikant fra det stridbare Romagna, Savonarola. Og da Karl VIII gjorde sit indtog i byen, og prutingen begyndte, hadde man samlet 600 mand fra landet, saa da kongen truet med at la „trommen røre“, truet Firenze med at la „stormklokken gaa“. Og Karl VIII gled videre, helt syd til Napoli, som han beleiret og indtok. Den straalende hærfærd, som dog endte som en flugt nordover for ham, idet Venezia, paven, Spanien, Maximilian sluttet forbund for at drive ham ut av Italien. — Men sjælen i denne begivenhet var for Firenze’s vedkommende manglende almenaand, kjernen var Piero Medici’s fuldstændige likegyldighet