Side:Renæssansemennesker.djvu/159

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

bake foran Venezia’s grænse uten at angripe, nervøs og stundesløs som det bør sig en pengelæns skyldner; reiser saa tilbake til Innsbruck, pantsætter sine juveler. Og de to florentinske gesandter følger uavladelig efter og ser paa. Men leiehæren opløser sig tilsidst, da den ikke faar sold, og reiser sporenstreks hjem. Det er en krig med forhindringer paa alle hold... motsætningen mellem plan og evne... en tiger i bur. Og enden paa det blir at Maximilian paa alles vegne og uten at underrette de andre slutter vaabenstilstand med Venezia for hele tre aar. Men baade paven og Frankrike følte sig misligholdt ved denne egenmægtige fredsslutning; de svor Venezia hevn, og sidst i aaret indgaar de med Spanien og endog med keiseren hin før nævnte avtale i Cambray, som i navnet gjaldt bekjæmpelsen av tyrken, men i virkelighet var rettet mot Venezia’s eksistens; man delte jo endog dets besiddelser mellem sig: paven skulde faa Romagna, keiseren byer i Venezia’s nærmeste opland, Spanien kongeriket Napoli, Frankrike omtrent hele Nord-Italien. En avtale, som vaaren efter ved Agnadello fører til hint blodige nederlag for Venezia og til dets ydmygelse, — et slag hvor italienere staar mot italienere og forsaavidt indleder en ny og fordærvelig penode i halvøens histone, med broderkrig og blodbad i de erobrede byer. Og de, som vinder paa dette, er de fremmede; men den nye faktor blandt disse er tyskekeiseren, som nu efterhaanden faar fotfæste.

Men for at komme tilbake til Firenze’s gesandter: Vettori ber sig fritat for hvervet; og Machiavelli er syk — det er første gang han nævner stensmerterne