danner en heterogen masse av «brautende, anmassende, upålitelige og uærlige bastarder».
Lægen og evgenikeren Renato Kehl sammenfatter sine erfaringer slik: «Krysningen mellom hinannen fjerntstående raser virker forstyrrende på den naturlige utvikling og bidrar neppe til å høyne folkenes nivå. De som måtte innta det motsatte standpunkt savner enhver vitenskapelig begrunnelse for denne påstand. Fra evgenisk synsvinkel er jeg en motstander av all blanding mellom raser, det vil si hvor det gjelder individer av hvit rase overfor negrer, indianere og de gule. Blandingstyper tåler ikke sammenlikning, med de relativt rene raser. Bare et feilaktig grunnsyn kan hevde deres likeverdighet eller endog overlegenhet.»
Meget sterkt betoner forskeren Agasis rasekrysningens uheldige innflytelse: «Den som tviler på at rasekrysning er av det onde,» sier han, «og av misforstått menneskekjærlighet vil rive alle skranker mellom rasene ned, han behøver bare å komme til Brasil. Han kan simpelthen ikke benekte den skade som skjer ved rasenes sammensmeltning, som her er sterkere enn i noe annet land på jorden, og tilintetgjør de beste egenskaper hos de hvite, negrene og indianerne, mens en ubestemmelig bastardtype uten legemlig og åndelig energi blir tilbake.»
Ved krysningen arver avkommet ikke en «blanding» av foreldrerasenes egenskaper, men enkelte egenskaper eller egenskapskomplekser fra den ene og enkelte fra den annen rase. Dette er det springende punkt ved bastarderingsproblemet og åpner muligheten for mer eller mindre ugunstige kombinasjoner. Jo mer foreldrerasene fjerner seg fra hverandre, desto mer «sammensatt» blir bastarden, som en mosaikk av forskjelligartede anlegg.
Hos dyr og planter og hos menneskene før i tiden ble de ugunstige nykombinasjoner for størstedelen ryddet ut ved seleksjon — i dag holdes de kunstig ved like. Det er bastarderingsproblemets skjebne svangre moment.
Det er så langt fra tilfelle at raseblandingen skaper en ensartet
