grener tilstrekkelig langt bakover. Man vet hvorledes det er vanskelig nok å holde rede på sine åtte oldeforeldre, og vanskelighetene mer enn fordobler sig for hvert slektledd bakover. Her er det studier av kirkebøker og bibliotekstudier må danne grunnlaget for den videre etterforskning. På dette område har Norges Bondelag optatt et meget verdifullt arbeide ved å nedsette en ættegranskningskomité, til en mere systematisk undersøkelse av de norske ætter.
Hvis man vil gå til undersøkelse av en hel ætt, d. v. s. alle de mennesker man står i slektskapsforhold til, tar man som regel sitt utgangspunkt i et par stamforeldre som levde engang tilbake i tiden, og nedtegner samtlige efterkommere efter disse. Denne form for slektsforskning var den almindelig praktiserte hos de gamle norske og islandske folk. På Island var det således et ganske lite antall ætter som utgjorde befolkningen — på Snorres tid regner man med ca. 15 større ætter — og skillet mellem ættene var meget skarpt, hvilket gav sig utslag i de store ættestridigheter. Snorre selv blev drept under en av disse stridigheter.
