avgjørende er ikke hvad han stjeler, men at han ikke kan la være å stjele. Visse slutninger må man ha lov til å trekke av en manns adferd, og et visst hensyn må man ta til disse slutninger. Vår tids kriminalogi viser tallrike eksempler på hvordan de dømmende myndigheter har hatt en tilbøielighet til å bedømme forbrytelsen som isolert fenomen, istedenfor å betrakte den som utslag av forbryterens mentalitet. Vi skal nedenfor nevne en del eksempler på dette.
Tilfellet Friedrich B.
B.s mor var alkoholiker, en åndssvak søster døde 11 år gammel. B. var intellektuelt dårlig utstyrt, hadde vanskelig for å lære og kunde knapt nok skrive. Allerede i unge år viste han tilbøielighet til å stjele. Sin første fengselsstraff (8 mndr.) fikk han 19 år gammel. Senere fikk han nok en, og derefter en tredje og fjerde. I løpet av 2 år pådrog han sig 23 disiplinærstraffer. Hans abnorme opførsel begynte snart å bli påfallende, og ved undersøkelse viste det sig at hans utilregnelighet var utvilsom. Allikevel lot man ham slippe løs igjen. I løpet av de følgende 25 år blev B. straffet 51 ganger.
Tilfellet K. F. K.
Faren var dranker og døde likesom bestemoren ved selvmord. K. blev ansett for å være mindre begavet, og hans ydelser på skolen var langt under middels. Fra sitt 18. år drev han omkring som vagabond.
20 år gammel begynte han sin kriminelle løpebane med tyveri og bedrag. Derefter fulgte i alderen fra 22 til 36 år en uavbrutt rekke av bedragerier, tyverier og underslag. Under en 4 mndr.s straffeutsoning blev han syk uten påviselig foranledning, fikk angstanfall og hallusinasjoner. Da han neste år kom tilbake, gjorde han fremdeles et «noe abnormt inntrykk», og viste ellers en opsetsig og slu natur. Han skrev, som det het, lange kjærlighetsbrev til en kokkepike som han kjente, og som han påla å «sørge for barnet». Senere blev han atter straffet, engang med tre års tukthus; han viste et typisk labilt sinnelag, var avvekslende elskverdig og opfarende og forsøkte å hisse op de andre fangene. Ialt har K. fra sitt 20. til sitt 45. leveår, bortsett fra ophold i varetektsarrest, tilbragt 5 år i frihet.
Tilfellet Johan Josef W.
W. var lite begavet og opsetsig, løp vekk fra sine foreldre da han var 16 og fra sin læreanstalt da han var 17 år. Mellem det 18. og 23. år blev han gjentagne ganger straffet for tyveri, bedrageri og legemsfornærmelser. For ildspåsettelse fikk han ett års tukthus. Alt i alt tilbragte han i løpet av 20 år 9 år i tukthus. Han blev også innlagt på sinnssykeasyl, og fengselslægen som undersøkte ham, erklærte ham for åndssvak, men tilregnelig. Et brev som han skrev fra fengselet, illustrerer ganske godt hvor tilregnelig han var. Han skriver: «Lieber Onkel und Tante
