Den biologiske forskning bygger på enkle, uomstøtelige fakta.
Jo mere man studerer naturen, desto mere vil man finne at den
er preget av lovmessighet, sammenheng og likevekt. Alle
prosesser står mere eller mindre i kontakt med hverandre,
stoffene skifter til nye former og tilbake til de gamle igjen. I
alle utgaver har naturen gitt uttrykk for sin skaperkraft, fra
de enkleste encellede organismer til de høist kompliserte,
og hver dyreart har sin bestemte biologiske misjon, sin levemåte
som den er tilpasset, og sin spesielle opgave å løse i naturens
husholdning.
Hvordan har nu de forskjellige former oprinnelig utviklet sig? Har de utviklet sig av en og samme stamform eller av forskjellige stamformer? Finnes der i det hele tatt en sammenhengende utvikling innen dyreriket? Og hvordan er det med menneskene, «nedstammer» de direkte fra dyrene, eller dreier det sig bare om «beslektede» skapninger? Forskningen kan ikke gi definitivt svar på disse spørsmål, men må nøie sig med å fremsette mere eller mindre vitenskapelige hypoteser.
Den organiske utvikling, evolusjonen, bygger bl. a. på to krefter: Forplantningsdrift og utvalg. Den første fører til tallmessig forøkning, den annen til verdimessig forøkning. Darwin forklarte utviklingen fra lavere til høiere former på den måte, at naturen gjør et utvalg av de beste, mest tilpasningsdyktige individer, og lar de andre mindre tilpasningsdyktige, gå til grunne. Dertil bestod efter Darwins mening en direkte sammenheng og forbindelse mellem kroppssubstansen og arvesubstansen, slik at individenes levemåte hadde en direkte virkning på det arvestoff som førtes videre. Senere er denne «Lamarckianske» del av Darwinismen forkastet, likesom hele teorien ansees utilstrekkelig til forklaring av evolusjonen. Ved plante- og dyreeksperimenter har man påvist at seleksjonen nok har en virkning, men en begrenset virkning, og at dermed grunnlaget for Darwins lære falt bort. På den annen side har det vært sterkt kritisert at forskerne har begått den grunnfeil å rykke forsøksdyrene ut
