slik hugmál, lika eins som dar nu yvirhovudit inki tarfst meir fyri at sannföra, at hin skuldargipt mot dei norröni málkappar, at dei tena trongleiki og einstödingskap, er ráng i sinn innasti grunn; er dat fullkomnasta soguliga slarv, som er borit fram med uvitindins natturligi ofsi; i stutt mál: inki er annat, en at hitt nuins forlagafulla[1] sverd girugliga er trivit av mennirni at dann gamla tidinni, fyri bert fáfengt at verda brugdit mot deim, til hvess verja dat er ætlat, og som hvart augnablik kunnu triva dat attr og veita sini trássugi motslodumonnum bani.
Ettir at me soleid hava sundskilt málin at hinum, som liva sig bak dat sagnarervda Danavirki mot dat sprettanda og framskridanda norröna frumsevnit, verdr dat imedan hverjum klárt, at dei inki göyma annat enn hitt natturliga harmatal[2] yvir tidinnar vesold mot ein kvorvin forkunntid,[3] som er so gamalt som heim og haugar. Hvar nu slikt harmatal lydr natturligt, grannvart, meinlaust
