nærskyldari tjodskapir. Havdi detta folk vunnit sin frelsleiki av trong darettir, og kunni dat verja sinn frelsleiki, so vildi slik málbröyting vera ein naudsynlig fylgja. Diat nær dann kugadi i lengdinni inki tolar hardstjorin,[1] men veltir hann frá sig, so er hann alt dá dann sterkari; og verr hann um sit sjalvrædi, so veksr mátt hans, medan hins minkar. Hann verkast inki lengr ut[2] av dat gamla framanda; hann fremdir sitt eigit, som fyrr vard kugat; gengr i samband med dat, som er hans eigit nærskyldt; og dat endir med, at nokkut tjodligt, sjalvstendugt, reisir sig undir frelsit. Men me spyrja, hverr rett mun hava; antin hann, som stendr á, at lángan[3] ettir frelsleiki er dat sama som einstödingskap, og at fylgjan av frelsleikinn er dat sama som fylgjan av trykkjandi trongleiki, eir hann, som segir at frelsis-lángan er gagnstodd[4] einstödingskapinn, og at fylgjan av frelsleikinn er gagnstodd trongleikins? — Men nær eitt dilikt folk skynsamliga inki kunni
