höyra me hin rop, som ljoda tykkin og
trugandi og spottandi nidr frá dat gamla Danavirki
til dei enn ovfái talsmenn fyri dei sprettandi
evnin at dann hevjandist norröni
bondamuginn, so verdr dat eitt vandalaust verk
at syna rotit,[1] som dei halda á. Diat hin
rop eru frá fyrst til sidst eitt skynlaust skrik,
som bert klumsar vid dess döyvandi hvassleiki.
Láta oss taka dessi rop, dessi nottvardarvers
fyri oss og fella deirra dom. Láta oss
taka dei fyri oss vid alljos dag og sjá dei i
deirra skrinnleiki svart á hvitt utan at dimmast
av nottligt myrkr eir döyvast av ludarglyminn.
Evnin eru hardla fá og fátiklig. I
stutt mál kunna dei verda sett fram i dessi
gjaldgengda ördtöki, som einn ropar og
hviskrar rundt kringum i landit: 1) Bondins
mál er eitt skarvamál, uhöviligt fyri sidadi
og mentadi menn. — 2) Trádomarni fyri detta
málit höyra bert ungdomsmodit til; dei trjota
med detta; dei hava ingin styd i sogunni.
3) Málkapparni i Noreg eru trongleikins og
- ↑ fäulniss.
