burt; medan dann eiginliga tjodin er i fremdi
og gengr ein sidhevd imöti. Me hava nu alt
sjet dömi á dessi sidhevd. Me hava sjet nog
fyri at kunna döma um leidin, hun vil fylgja.
Me hava sjet menn ganga ut ur folkit, som
eiga blominn av oll sidhevd, dann vitskapliga
tenking, og me hava sjet nettupp dessi strida
fyri at hevja folkamálit. — Men kvat bert
fái nu gera, vil einngáng gerast eitt hovudmid
fyri alli; — solin er alt runnin; hun
skinr alt som ljosast i dolum; einn vil inki
lengi kunna sova i geislum hennar. — Difyri,
hvar trottugt enn hin undirmengd mun strida
mot, so lytr hun do naudsynliga liggja undir fyri
ovrevlit og endiliga halda upp at vera. Alt
ur detta sjá me sona klárliga nog dat soguliga
Danavirkit i nidfall.
Higgat til hava me do bert vist ein sogulig naudsyn. Sagnartruarna tykkjast kann henda enn bundni som retti sannindisvitni at döya fyri hugsjon sin; - me hava enn inki vist deim tilgagns at deirra hugsjon bert er ein lygn, inki strid eir offer verd. — Men
