burt; medan dann eiginliga tjodin er i fremdi og gengr ein sidhevd imöti. Me hava nu alt sjet dömi á dessi sidhevd. Me hava sjet nog fyri at kunna döma um leidin, hun vil fylgja. Me hava sjet menn ganga ut ur folkit, som eiga blominn av oll sidhevd, dann vitskapliga tenking, og me hava sjet nettupp dessi strida fyri at hevja folkamálit. — Men kvat bert fái nu gera, vil einngáng gerast eitt hovudmid fyri alli; — solin er alt runnin; hun skinr alt som ljosast i dolum; einn vil inki lengi kunna sova i geislum hennar. — Difyri, hvar trottugt enn hin undirmengd mun strida mot, so lytr hun do naudsynliga liggja undir fyri ovrevlit og endiliga halda upp at vera. Alt ur detta sjá me sona klárliga nog dat soguliga Danavirkit i nidfall.
Higgat til hava me do bert vist ein sogulig naudsyn. Sagnartruarna tykkjast kann henda enn bundni som retti sannindisvitni at döya fyri hugsjon sin; - me hava enn inki vist deim tilgagns at deirra hugsjon bert er ein lygn, inki strid eir offer verd. — Men
