Side:Ny Hungrvekja.djvu/38

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


eigit oss fyri sig sjalft oss let til slut i tilhugarlöysa[1] utan endi framandi stella, som dei vildi. — Dat toldi embættismannanna ofsi; let sina heilagasta eignir, kyrkjurna sina, verda tekna frá sig; tenandi sina tjodligasta ervisegnir let dat konunginn, „hann fadir“, ráda med alt og fyri alt. — Bert odalsrettinn helt dat; vitindit um denna kunni inginn trykk köva, ingin tru vinna; odalinn havdi i ein grá fornold konunginn sjalv lotit folkit ettir dess vilji halda som laglig; - detta kaupmál konung og folk imillum tykkir aldri hvorvit ur Nordmannanna hugsan; - og trátt fyri hans utistenging frá sidhevd, trátt fyri hans kuging á alli mátar, trátt fyri hans stjornarliga læging, var bondinn vid odalinn eitt riki innan Danaveldit og bergadi darvid fedranna samband og fedranna mál lika inn i vára tidir. - Soleid gerir odalsrettinn, som i Noregssogunni yvirhovudit, serliga hádsmuninn,[2] spitit i

samdandssogunni; og undir vannveldit váru Nord-

  1. apathie.
  2. ironie.