sanningin, genum visindit[1] skyts upp yvir ginungagapins tráandi evni,[2] og synir klárliga bædi midit som natturin vil og veginn til at ná fram til dat.
Difyri kunni inki tykkjast likligara, enn um Nordmennirni gávu ovlig gaum á hini domar av visindin, deirra forna uppreist av eitt gullaldarbokverk og deirra sannröynda eign og bruk og hevjan upp dann dag i dag av dat mál, hvari detta gullaldarbokverk verdr lesit; di at dessa endalyktir göyma sanningin, som klárliga synir bædi midit, som Nordmennirni ljota stevna fram mot, og veginn, som dei hava at ganga. — Inki kunni tykkjast likligara, enn um heila tjodin gerdi samlag, fyri vid megandi rád at lysi á heimstingit dessa domanna sanning; — enndo dei djærvasta laup fyri at ná og nöyta aldin[3] som dessa visindagreinir hava borit, kunna bert synast hverjum fullkomliga natturlig, som kennir folkins gamla saga, dess sambandssaga, og dess glymjandi skröytord nu til dags.
