Hopp til innhold

Side:Norges land og folk - Hedemarkens amt 1.djvu/625

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

614 I—IEDEMARKENS AMT. Gn’ bære me! Je har steillt me ille, her går je nå Søm utvaske fille. Framtia mi er svart Søm i naitt,

 ongdomstia kjæm aille1— aitt.

Spellevika. (I maalføre fra Elverum.) [Ved I betegnes «tyktɔ l, ved T), omvendt a, en vokal, hvis lyd ligger mellem ø og æ; u1, som ofte bruges i maalet istedetfor g, udtales som u? i engeIsk, som en mellemting af v og o. Dobbelt n og d (men sædvanlig ikke dobbelt l) udtales i-holdige.] De va e jennte i S1)liî) enngång, såm allt m’— ene2) var sa oppi de. Alle stann så skull’ a vara me. Nå var a budeie på en stor gal dær i S1)li, bo da, ser’u. Ho var nå s1ik, så a be- stanndi ville ha Ole før å vara denn likeste å denn glupeste i alle deler. Ho ville nå sakte vara denn, såm va vakjinn fysst om mårån å sisSt om kvælln. Ahllt m’ ene så jordd’ a nar ta di anndre, når d2)mm hadde vøri på nån hall hæll nån danns hæll nåe slikt, før de dum va så trøtte å kje etterpå. «Je, sum er me på alle baller å alle dannser i hele byida,» sa’ a, «je passer tia om mårån like g1)tt før de, je,» sa Spellevika — så1llesen hette denner flinke jennta da, ser’u. Fvr så hadd’ a vøri stu- jennte på denner samma gaIn, menn fvr å te framm de ho likså væl kunne gå etter fjøStælna9) såm å gå inne på stugølve å trippe, så to a sei nå på å vara budeie dær på samma gaIn. Å ja, vinntern hadde nå gått, kann ’u Væta, å nå le de utpå sam- marn e g1)tt stykkjy, å da måtte da Spellevika rese tæll sætra, bo da, ser’u. Menn ho hadde nå itte vøri.i sætra længe, fvr hæll a vartt bett på ’n ball, såm var niri byida, å dit kann ’u full enneli væta, ho løtte gå; fvruta hinner var’e nå inga moro hæll, kann ’u tru. Da nå Spellevika hadde vøri paa denna ballen e stvnn ut- aver natta, så mått’ a nå sjå å rangle borttåver tæll sætra da. Trøtt å kje var a, å nå la a sei tæll å såvå da, da a hadde kømmi åt sætra, å da svv a tæll langt utåver dawen. Menn ræssvm a lågg, så vaktn’ a, i de bo hørte de rofte å skrek så de rikti klang utafm— ællhusvæggen: «Spellevika! Spellevika! statt opp nå! Kua mi går i åsen, kua di Står på båsen, å ennda søver du!» S Å så lo detta kvinnfV)lke Så uhørve1i g1)tt, da etterpå. A ï) Solen-. ’):; alt med eine —): alti(l. ”) WÍ Skarntillen, rummer nær- mest bag haa-srækken i fjøset