614 I—IEDEMARKENS AMT. Gn’ bære me! Je har steillt me ille, her går je nå Søm utvaske fille. Framtia mi er svart Søm i naitt,
ongdomstia kjæm aille1— aitt.
Spellevika. (I maalføre fra Elverum.) [Ved I betegnes «tyktɔ l, ved T), omvendt a, en vokal, hvis lyd ligger mellem ø og æ; u1, som ofte bruges i maalet istedetfor g, udtales som u? i engeIsk, som en mellemting af v og o. Dobbelt n og d (men sædvanlig ikke dobbelt l) udtales i-holdige.] De va e jennte i S1)liî) enngång, såm allt m’— ene2) var sa oppi de. Alle stann så skull’ a vara me. Nå var a budeie på en stor gal dær i S1)li, bo da, ser’u. Ho var nå s1ik, så a be- stanndi ville ha Ole før å vara denn likeste å denn glupeste i alle deler. Ho ville nå sakte vara denn, såm va vakjinn fysst om mårån å sisSt om kvælln. Ahllt m’ ene så jordd’ a nar ta di anndre, når d2)mm hadde vøri på nån hall hæll nån danns hæll nåe slikt, før de dum va så trøtte å kje etterpå. «Je, sum er me på alle baller å alle dannser i hele byida,» sa’ a, «je passer tia om mårån like g1)tt før de, je,» sa Spellevika — så1llesen hette denner flinke jennta da, ser’u. Fvr så hadd’ a vøri stu- jennte på denner samma gaIn, menn fvr å te framm de ho likså væl kunne gå etter fjøStælna9) såm å gå inne på stugølve å trippe, så to a sei nå på å vara budeie dær på samma gaIn. Å ja, vinntern hadde nå gått, kann ’u Væta, å nå le de utpå sam- marn e g1)tt stykkjy, å da måtte da Spellevika rese tæll sætra, bo da, ser’u. Menn ho hadde nå itte vøri.i sætra længe, fvr hæll a vartt bett på ’n ball, såm var niri byida, å dit kann ’u full enneli væta, ho løtte gå; fvruta hinner var’e nå inga moro hæll, kann ’u tru. Da nå Spellevika hadde vøri paa denna ballen e stvnn ut- aver natta, så mått’ a nå sjå å rangle borttåver tæll sætra da. Trøtt å kje var a, å nå la a sei tæll å såvå da, da a hadde kømmi åt sætra, å da svv a tæll langt utåver dawen. Menn ræssvm a lågg, så vaktn’ a, i de bo hørte de rofte å skrek så de rikti klang utafm— ællhusvæggen: «Spellevika! Spellevika! statt opp nå! Kua mi går i åsen, kua di Står på båsen, å ennda søver du!» S Å så lo detta kvinnfV)lke Så uhørve1i g1)tt, da etterpå. A ï) Solen-. ’):; alt med eine —): alti(l. ”) WÍ Skarntillen, rummer nær- mest bag haa-srækken i fjøset
