bor så tett inn på hverandre, og har så meget samkvem. Og dertil kommer jo forhold som det at det blant slike folk ikke engang gjelder for riktig å ta sin kone, eller sine koner, fra sin egen stamme, men de skal tas fra en fremmed, helst en fiendtlig, og blant krigere var jo konene ofte krigsbytte.
Vi må altså på forhånd vente hos alle disse stammer at finne mange forskjellige typer blandet om hverandre. Slik er det også i virkeligheten; og det er ikke mer enn rimelig at f. eks. de østligste samojeder kan vise megen likhet med dolganer, jakuter og tunguser, mens, som Kai Donner meddeler meg, ikke alene kamassintserne på nordsiden av Sajan-fjellene, men også Ostjak-samojedene viser tydelige spor av tatarisk innflytelse. Det ville ikke være lett nå, bare på grunn av utseendet og den anatomiske bygning å sondre de forskjellige folke-stammer i Sibir ut fra hverandre, skjønt det selvsagt er visse trekk som fortrinsvis utmerket den ene stamme til forskjell fra den annen, som f. eks. når en vil sammenligne en god type av en nordvestlig samojed-stamme med en tungus eller med en Jenisei-ostjak.
En ting kan vi være sikker på, og det er at tundraens nomade-kultur, med rein-holdet, er meget gammel og stammer fra lengst svunne tider. I Nord-Norge finner vi reinholdet omtalt av Ottar i det 9. årh., og da synes den ha vært vel utviklet der. Men at denne nord-norske kultur skulle ha oppstått uavhengig av den asiatiske rein-kultur synes ikke rimelig, all den stund det er et sammenhengende strøk like fra Finnmark til Øst-Sibir, hvor det lever nomader med rein hele veien. Det er vel da rimeligere å tro at det er sammenheng i denne nomade-kultur. Helst er den vel kommet østfra, fra Sibirs store tundra, og har utviklet seg der lange tids-aldre tilbake. Hvis den ikke skyldes et ukjent urfolk, som ligger forut for samojedene, hvilket tør være mest sannsynlig, måtte en vel tro at et samojedisk-talende jeger-folk, som bodde i den nordlige del av skog-traktene litt etter litt har begynt å temme rein og holde dem som husdyr, og derfra
har så ganske langsomt tundraens nomade-liv utviklet seg.[1]
- ↑ Hr. Kai Donner erklærer seg helt enig i den synsmåte; og han mener at rein-kulturen «må være en urgammel arktisk kultur-arv, som senere innflyttede folk har tilegnet seg fra de kanskje nå forsvunne folkeslag, som engang bebodde de store tundraene. Dette hindrer ikke at den kan ha vært meget mer utbredt i tidligere tider. Iallfall er det overraskende at terminologien for rein-skjøtselen viser språklig så få overensstemmelser mellom de forskjellige folk. En bør vel tyde det så at reinen har i meget lang tid vært i bruk hos dem alle».
