av den wiren rundt akselen, og da vi gled akterover hadde vi støtt mot varp-ankeret så en av bunn-platene hadde fått en stor bulk. Endelig kan vi igjen gå videre, etter å være blitt oppholdt noen timer på dette viset. Ved peiling av tanker og rennesteiner viste alt seg å være som før grunn-støtingen.
Vi styrte nå godt sønnenom Djevle-øya, og så nordover på vestsiden av den, men fikk is østenfor oss og måtte følge kanten av den, først 8 kvartmil mot NV, og så 12 kvartmil NtO½O (misv.). Så kunne vi holde mere østover, omtrent rettvisende øst; men vi hadde is både sønnenfor og nordenfor oss.
Mot kvelden ved sju-tiden fikk jeg fra tønna land i sikte forut. Det var Dickson-øya. Det var meget is på alle kanter; i sør syntes det helt lukket, likeså i nord; men under land kunne jeg se åpent vann og fant en gjennomgang, så vi ved litt plunder nådde dit inn ved åtte-tiden om kvelden.
Det var bredt, åpent vann her ved Dickson-øya. Sørover rakk isen inn mot landet, og jeg kunne ikke med sikkerhet se noen råk der; men noen slakker så jeg, og ventelig var der vel åpent vann nok til å komme fram i.
Men da vi nå var så nær Dickson-hamna, syntes vi det var likest å gå inn dit og se om det skulle være noe bud å finne fra Brusilov-ekspedisjonen med «Sviataja Anna» (den hellige Anna), som i fjor dro ut for å gjøre Nordost-passasjen og drive fangst på veien.
Ekspedisjonen ble møtt i Jugor-Sjar den 15. september i fjor av de to skip «Vasian» og «Nimrod», som skulle bringe materialer til de trådløse stasjoner på Vaigatsj, ved Jugor-Sjar og ved Mora Salé. Dagen etter, 16. september, gikk «Sviataja Anna» videre på sin ferd inn i Kara-havet, og siden har hun ikke vært spurt.
Det ville også være bra å få se om Rusánov hadde vært der; han skulle jo i fjor gå nordenom Novaja Semlja med motor-jakta «Hercules» og hadde en, etter min mening, ulykkelig teori om at den veien skulle det være så meget lettere enn lengre sør å nå fram til Jenisei-munningen, for der skulle «Golf-strømmen» gå og holde vannet åpent for ham.
