akterenden. Flere forsøk med å bakke full fart hjalp ikke, hun rikket seg ikke av flekken; men propellen rotet opp bunnen, så det var bare sølevannet rundt om oss.
Det ble nå forsøkt å gjøre en tykk stålkabel fast til styrbords anker, låre det, og så hive det akterover langs bunnen med den store dampvinsjen akterut. Det gikk tungt og smått, det røynte på redskapen, hele skuta skalv; da ankeret var kommet så en 20 favner akterover, brakk stålkabelen ved den voldsomme hivingen.
Nå ble akter-tanken fylt for å løfte forenden, og så ble det prøvd med å hive inn på ankeret mens det ble bakket full fart. Det var fåfengt, vi sto like fast. – Babords anker ble også låret og all anker-kjettingen ble gitt ut for å lette forenden; men vi lå fast som før. – Et varp-anker ble rodd ut tvers fra babords låring, og det ble hivd inn på det for å vri akterenden mot babord, der var vannet dypere. Men varp-ankeret fikk ikke tak.
Vi laget oss nå til å lempe sement-tønner akterover med båtene; men imens hadde skipet, som lå litt over til babord, rettet seg noe; vannet måtte være steget. Vi ville prøve enda engang med å hive inn på styrbords anker, bakke full fart og så hive inn på varpe-ankeret også det som var igjen av wiren. Jeg sto imens og passet på kompasset. Propellen sveivde rundt, vinsjene durte og arbeidde så det ristet i hele skuta. Med ett syntes jeg jeg kjente som et ørlite rykk, og kompassnåla flyttet seg en kvart grad! .Snart var det litt mer, nesten en halv grad! så enda mer, og så – endelig – svingte skuta rundt, fortere og fortere. Det ble en hel grad, 2 grader, 3, 5, 10, 15 grader, og nå gled hun av, sakte akterover, og var igjen flott!
En jubel. Det kostet litt strev å få hivd inn babords anker, som med all sin kjetting lå igjen på grunna; men endelig fikk vi også klart den vanskeligheten.
Bare et uhell hadde vi; da skipet under bakkingen gled akterover av grunna, kom wiren til varp-ankeret inn i propellen, ble slått av, og ankeret gikk tapt. Da skuta kom i dokk etter turen viste det seg at det var mangfoldige tørn
