all den isen kan vel ikke være kommet helt bort med denne vinden fra SV og NV som vi mest har hatt.
Dessuten, – hvis det er åpent hav i vest, så måtte vi ha merket noen dønning disse dagene mens vinden var sørsørvestlig; men det var ikke sneven å merke.
Og sett nå vi kom ut i helt åpent vann vest for den isen vi nå ligger i, og iskanten strakte seg nordover så vi kunne komme fram der, hva borger så for at vi kan komme gjennom isen østover, når vi når opp på bredden av Kvit-øya (Belo Ostrov)? Islosen mener visstnok at der vil det være åpen sjø, men hvorfor?
Jeg har derfor holdt på, og mener ennå, at det er klokest å søke mest mulig under land, for å bruke land-råka, som – hvis den ikke alt er der, som jeg nå har en mistanke om at den er – iallfall må åpne seg så snart det blir stille eller minste østlig vind, så isen siger utover.
Forresten er det nå merkelig om det ikke skulle være noe åpent vann under land med den sørvestlige og vestlig drift vi har hatt i isen i går og i natt.
Etter å ha sittet inne og framkalt fotografier hele dagen tok jeg meg en tur på dekket og i tønna ved seks-tiden om ettermiddagen, for å lee litt på kroppen, og også for å se meg om; for det var tålig klart.
Men ikke før hadde jeg fått kikkerten for øynene, før jeg så åpne, blå vannet i nordøstlig retning (ONO rettv.) innover mot land. Det kunne være bare så en seks kvartmil unna. Det måtte være brede, blå land-råka, bare med enkelte is-stykker hist og der. Den strakte seg nordetter langs stranda. Jeg kunne følge den i kikkerten et godt stykke, men så ble den borte bak isen i horisonten. I østlig og øst-sørøstlig retning (OSO og SO rettv.) så jeg også åpent vann under land.
Det var greit å se at det var en bred land-råk hele veien rett så som det var å vente, og inn til denne råka så jeg lett fremkomst gjennom slakk is i nordøstlig retning. I østlig ville det også gå, ja enda lettere.
Det kan hende at jeg kom ned riggen i en bråhast og inn til kapteinen som nettopp tok seg en vel fortjent lur. Det ble
