overflaten, mens det av is fra andre strøk, hvor hav-vannet er forholdsvis rent, må smelte meget før den blir merkbart skitten.
Det er ikke ualminnelig at forfattere, som f. eks. Nordenskiöld, tenker seg at den skitne isen oppstår på den vis, at det slamholdige hav-vann eller elve-vann under bølgegang skylles opp på flakene, og ved at vannet filtreres gjennom snøen, blir så slammet liggende igjen. Dette er en misforståelse. Visstnok kan slikt skje, og skjer daglig på spredte flak. Men det er ikke den alminnelige og vesentlige årsak til at isen er skitten.
Da det klarnet helt av, så vi fremdeles ikke land innover mot øst; derimot kunne vi fra tønna se en landpynt så omtrent i sørøst, eller i SSO etter kompasset, kunne det vel være.
Vinden var hele dagen løy bris, først fra nordvest, så mere vestlig, så nordvest igjen, den frisket utover kvelden, og det skyet over. Strømmen syntes også her å gå mest sørover, men den var ikke sterk.
Tirsdag 19.aug. På morgen-siden ble det stille og klart, og den ubrekte is vi lå til ankers ved kom nå med ett i drift nordover ganske langsomt, og store deler av den løsnet og drev bort.
Fra ni-tiden om morgenen merket vi også en sterk slakking i isen utenfor oss. Vi lettet derfor om formiddagen og sto vestover gjennom tålig åpne klarer for å gå vestenom den store floren som vi fremdeles så strekke seg ubrekt mot nordvest. Det var bris av SSV som frisket noe, og det var disig luft.
Det var litt liv å se her. På et lite flak lå en stor gammel hvalross-okse. Den ene tannen var helt brukket ut, av den andre satt det bare et kort stykke igjen. Tenke seg for veldige krefter som har brukket slike tenner av!
Det ble liv ombord og det lyste av øynene på de lengselsfulle jegere, da de fikk se så meget levende kjøtt på isen. De sto ferdig med rifler; men skipet gled framover til lovart, og så snart dyret fikk røyken fra oss, for det i vannet og ble borte.
Vi så en tre-fire storkobber på flakene. Så med ett roper
