skrugarer som jeg ser her og der bortetter, og så ligger den kanskje også fast helt mot land. Den har vel ligget her siden vinteren.
Mandag 18. aug. Vi ligger til ankers ved samme faste iskanten hele dagen. Deilig solskinn med klar luft endelig engang. Løy vind fra nordvest! Fra tønna kan vi nå se åpent vann på nordsiden av denne faste isen, så omkring en 6 kvartmil borte. Det strekker seg utover helt til NVtN.
I NV er det is så langt vi kan se, og jeg skulle helst tro minst en ti kvartmil i den retning; men den blå luften i horisonten tyder likevel på vann utenom denne isen også der.
I vest ses det en råk som strekker seg nordetter til bortimot VNV, det må vel være langs fastis-kanten; og det ses flere råker i løsisen utenfor; men der er det knapt noen brukbar gjennomfart for tiden. Så snart det bare ville bli litt østlig vind var det åpne sjøen der utenom, hvis da ikke denne fastisen skulle slitne av inne ved stranda, men så ble det jo farvann der.
Merkelig nok kan vi ikke se land innenfor oss, bare tette isen i den retning. Landet må være et godt stykke av; og jeg kommer til den slutning at dette ubrutte flaket må da være minst en 20 eller 25 kvartmil langt.
Vi tok oss en tur på isen, og hadde også ski med; men den var merkelig ujevn, ikke et sted så flat at en kunne gli litt fram på skiene; knultrer, store og små, overalt, og så her og der store hauger. Det var utarmende å gå over.
Det må være gamle, ujevne små-flak og is-klumper, og koss fra forrige år som har ligget her over denne grunne banken i fjor høst, og som så er skrudd i hop og er frosset sammen. For det meste er denne isen meget skitten, og alle hauger og kanter er sterkt avrundet, så det synes mest rimelig at den for stordelen er to somrer gammel.
Den er nå så tæret at det er store dammer, huller og råker i den på kryss og tvers. Det synes som om den første sterke vind måtte brekke den opp, og de ville sige fra hverandre alle disse klumpene.
Noen av haugene er så høye at de kan tenkes å nå bunnen
